elinsynnove

"Tante, det henger snørr..." Notorisk sippeguri, det er meg det, hver gang jeg ser sentimentale filmer på TV eller kino. Dette gjelder ikke bare filmer innen dramasjangeren. Jeg kan finne på å felle mine modige tårer under de underligste filmøyeblikkene. Mens andre i kinosalen sitter uberørt eller humrer, DA skal du se at godeste Elin Synnøve sitter rødøyd og snufser. Jeg er en uforbederlig tåreperse - har alltid vært det, og kommer sannsynligvis alltid til å være det i fremtiden. Jeg er så følsom at jeg kan røre meg selv til tårer mens jeg står i busskø og dagdrømmer. Kanskje det er DERFOR jeg alltid får sitteplass på bussen, for da tar de andre passasjerene hensyn til "hun triste"??? Men de misforstår: jeg er ikke trist, bare lettrørt...

Når lillejulaftenens tradisjonelle rødvinskos siger innover i kroppen og det kiler i hyggekjertlene, tar jeg fram TV-programoversikten og blinker ut filmene jeg skal se. "Du skal vel se den der Askepotta igjen", erter min storebror. Ja, selvfølgelig er "Tre Nøtter til Askepott" selvskreven, men den har jeg sett så mange ganger nå at jeg har sluttet å engste meg for om Askepott får prinsen til slutt eller ikke. Dessuten spolerer den fantastiske og vanvittig syke dubbinga til Knut Risan ethvert tilløp til tårevæte. "Love Actually" er en annen film som er blitt en av mine juleklassikere. Jeg blir veldig rørt av åpningsscenen hvor masse mennesker står på flyplassen og tar imot sine kjære. O lengsel og smerte. O gjensyn og glede. Joni Mitchells låt "Both Times Now" fikk en ny betydning for meg etter Emma Thompsons julaften, hvor hun blir forsmådd av sin ryggradsløse ektemannen pga. en idiotisk flørtehurpe på jobben hans. Vi føler med Emma og gråter i englekor! Eller som storesøsteren min pleier å si, oppsummerende om slikt "kjærlighetsmøl" (som hun kaller det): "Sukk mitt hjerte, og brist like gjerne først som sist!"

Å gråte til film er herlig. Jeg skammer meg ikke over å si det. Det føles nesten "rensende". Men av og til er situasjonen ikke egnet til å skru på tåreflommen (f.eks. første filmdate med en støvende flott mann, eller kinokveld med svigers), og da står vi foran to valg: Enten å slippe ut grineriet, og takle kommentarer og spørsmål etterpå. Eller, bite seg i leppa, holde tilbake elendigheten med all makt og bevare fatningen for enhver pris. Jeg holder en knapp på en første, og går ut med mottoet: Grin og vær glad!!!

Folkens. Det er tid for en sippeguri-film-kåring. Denne gangen kikker jeg i min egen dagbok og leter fram minnene fra de filmopplevelsene som har fått meg til å gråte mest. (Listen nedenfor er ikke en rangering, jeg tar dem bare etter hvert som de faller ned i knotten.) Noen av gutta (og muligvis noen jenter også) kommer nok til å trenge spybøtte etter hvert, er jeg redd. Men jeg tror ikke jeg alene om å ha grått en skvett over disse filmene, og det foresvever meg å ha sett voksne høyreiste menn felle noen tårer over "Cinema Paradiso" og "Broene over Madison County"...

1. IVANHOE: Min hang til historiske dramaer med en raus klatt dalle-romantikk av typen "den umulige kjærlighet" er en gjenganger hos meg. Denne filmen har jeg bare sett en gang, men det holder sikkert i massevis. Jeg hadde dobbeltsidig kusma da den gikk på TV (for mange herrens år siden) og jeg så ut som den grimme slektningen til Guffen i Donald Duck. Da følelser og urettferdighet herjet som verst fra skjermen rant det løst i alle kanaler (vel, kanskje ikke nedentil eller bakentil...), og da niesen min forskrekket utbrøt: "Tante, dæ' hæng snørr!" fikk folket i stua seg en god latter, mens jeg lå over en krakk med kusmahovent ansikt og bæljet over at helten ikke fikk kvinnen han elsket, bare fordi hun var JØDE!!! 

2. CINEMA PARADISO: Sukk. Den beste av de beste. Italiensk romantisk drama av ypperste klasse, understøttet av filmmusikkens Amor Sapiens: Ennio Morricone. Jeg gråter mer for hver gang jeg ser den, og nå teller vi 8-9 ganger. Med hånden på hjertet: dette er min favorittfilm gjennom alle tider. Hvis du ikke har sett den, så SE den! Men ta det en rolig kveld der du har skrudd ned tempoet, for det er en gammel film og sammenliknet med dagens kjappe kameraskifter og hendelsestetthet, går Cinema Paradiso i sitt eget puskesomme tempo og gir deg tid til å tenke og kjenne etter. Nydelige bilder. Poetisk. Rørende. Grandios. Dramatisk. Uovertruffen! (Snufs) Link til trailer her.

3. TORNEFUGLENE: Verden fikk sjokk da Richard Chamberlain kom ut av skapet en tid etter at Tornefuglene hadde sveipet over oss med rosenrøde elskovshete kinn. Det slo meg ALDRI at den mannen var homse! For den gnisten mellom han og Rachel Ward - ja, den skal du lete lenge etter. Det var jo bare så svartens irriterende at han skulle være så... katolsk. Rett som det var kom han svinsende i sin prestekjole og bibelkalott og var uoppnåelig helligper, høyt hevet over mannlige følelser og lyster. Andre ganger kom han i sivil, ertende med åpen skjorte, bungel i ridebuksene, stirrende øyne og kysseklar trut. Jeg var like oppbrakt som Megan (Kvinnen), og hyttet med knyttneven mot den premietøvsekken av en mann som ikke kunne gi etter for følelsene sine. Og så gråt jeg en skvett i hytt og gevær mens historien gikk sin gang og ender med at (nesten) alle vandrer heden.

4. BROENE OVER MADISON COUNTY: Oioioi... Meryl Streep. Clint Eastwood. Jeg er så glad i dere! Jeg får smerter i brystet og vann i øyebollene bare jeg tenker på scenen hvor hun nesten klarer å få ræva i gir og guts nok til å reise av gårde med fotografen som i løpet av noen små sommerdager har feid inn i hennes liv og stjålet hennes hjerte. Men NEIDA, hun lar sin store kjærlighet dra sin kos, og blir ved sin kjedelige lest helt til hennes aske seiler gjennom luften fra en av broene over Madison County, der hvor hun og fotografen fant hverandre. Hehehe, jeg hører at dette høres klissent ut. Og klissen er også en treffende beskrivelse av tilstanden til sofaputen som trøstet meg gjennom denne filmen.

5. THE NOTEBOOK (DAGBOKEN): Å... nok en kjærlighet-mot-alle-odds-film. Hun: skjønn pike fra en velstående familie. Han: sjarmerende fattigfrans med et stort hjerte. Hun og Han: perfekt for hverandre, men helt feil for hverandre - i hennes foreldres øyne. Ungdomskjærestene skilles og "sliter hund" (slite hund = nordnorsk uttrykk for "å ha det jævlig") på hver sin kant. Hun forlover seg liketil med en brylsleikt slubbert av en slesking som foreldrene har et godt øye til - han kommer liksom fra riktige kår, han... Men... så fester skjebnen grepet og fører Han og Henne sammen igjen, og da gråter man. Mye. Lenge. Det er usannsynlig deilig. Filmen har en større dimensjon også, som gjør den enda mer tåredryppende. Men hva den er får du finne ut ved å se filmen selv. PS: Ta med tørkerull! (Trailer)

6. MARLEY & ME: Ved første øyekast ser den ut som en enkel og grei romantisk komedie, med Jennifer Aniston og Owen Wilson i hovedrollene. Jeg og to andre venninner hadde hatt en tøff dag på hver vår front og nappet med oss denne filmen samt nok popcorn til å mette 10 hester. Nå skulle vi ha en ukomplisert filmkveld, slenge føttene på bordet og bare slappe av. Da filmen var over satt vi og strigrein alle tre. Filmen lurte oss. Midtveis et sted snek den seg ut av komedieverdenen og lokket oss med inn i en uforutsett gripende dramaverden. Overraskende vending, som oppløste oss i tårer.



7. TRISTAN & ISOLDE: Hva er det MED meg???!! Igjen er det den håpløse kjærligheten, misforståelser, heltemot, nesten-død-opplevelser, smerte, lengsel, lidenskap, svik, sjalusi, skuffelse, tåreflommende tilgivelse. Historisk drama atter en gang, og med en overdose av alle de riktige ingrediensene. Tristan og Isolde hører sammen, men får ikke være sammen. De trosser alt for å være sammen likevel, og det ender med tragedie. For sentimental-Elin er dette en uimotståelig film. En fryd for følsomme sjeler.

Jeg ser at denne listen kunne fortsatt en godt stykke til, men jeg skal gi meg før jeg faller for fristelsen til å sette meg å glane på disse filmene igjen i stedet for å gjøre jobben min... Men la meg ta med noen få titler til: "Tid For Ømhet", "Piano", "Om Forlatelse", "The Champ", "La Vita E Bella", "Så som i himmelen", "Det største i verden" (med Herverk Kråkeskrik i hovedrollen), "Jane Eyre", "Wuthering Heights", "Tatt av vinden", "Titanic". Nei, forresten... Titanic... Det er jo litt kjedelig når du vet at skipet kommer til å forlise, og eneste spenningen er om helten og heltinnen overlever eller drukner. Kate Winslet (heltinnen) er fjong og fjetrende i filmen, men Leonardo ("helten") er en spinkel fjompenisse. Så, den rørte meg faktisk ikke noe særlig... Overrasket? Visste du at hele Titanic-filmen kunne vært laget på 5 sekunder? Essensen av den presentert som her: fin musikk, og et usynkelig skip som sank likevel. Sjekk denne: Titanic in 5 seconds.

*******

Jeg har nok glemt noen konfekter her, så dropp gjerne en tittel eller to i kommentarfeltet. Jeg tenkte å lage en pen liste over filmer som jeg kan bunkre opp med til påske - som en motvekt til bibelske lidelseshistorier, påskenøtter og ørten-og-fjørti dårlige krimserier...

Anbefales til Påske: LA VITA E BELLA! (LIVET ER HERLG!)