elinsynnove

Det er hverdag morgengry i Oslo, aprildag og vår i lufta. Jeg har en følelse av at dette blir en ganske bra blåmandag, og strekker mine 172 cm i myk og tøyelig kattestil, og utsetter dusjen i det lengste. Jeg tygger meg gjennom drømmen min og lurer på hvorfor jeg drev og reddet fugleunger i natt. Så går jeg gjennom forventningene til denne dagen mens øynene gradvis frigjør seg fra søvnen. Jeg minner meg selv om at livet er her og nå, ikke i går eller i morgen, og bestemmer meg for å "oppleve mitt eget liv", ikke bare "leve det" eller "gå gjennom det". Akkurat denne dagen kommer ikke tilbake, den er kun i dag - eksklusiv og enestående. Noen timer av innholdet bestemmer jeg over, mens noe av innholdet har jeg ikke helt kontroll over - heldigvis.

Etter å ha dusjet meg gjennom samtlige dråper varmtvann på tanken, fått i meg stående frokost, svelget noen medisiner og fullført mitt vante morgenrituale på badet, er jeg klar for å reise opp til Diakonhjemmet Sykehus for å få MR-undersøkelse og røntgen. Klokken er 07:30 når jeg svinger ut døren. Ved trikkestoppet opplever jeg en "Sliding Doors"-hendelse: jeg rekker akkurat ikke trikken, og må ta neste. Lurer på hvor mye av innholdet i mitt lille liv som ville endret seg om jeg hadde rukket den første.

Selve sykehuset og røntgenavdelingen er kjente korridorer, både hun unge i luka med sorte negler og radiologen med de stikkende øynene (røntgenblikk?) nikker gjenkjennende - en av de hyggelige bivirkningene ved å ha en kronisk sykdom som stadig tar meg med til samme sted. Venting, av med klær, på med blå kappe, inn med kanyle og kontrastvæske, svare på rutinespørsmål - f.eks om jeg har klaustrofobi. MR-tuben er trang og kan nok fremkalle panikkanfall hvis man ikke liker innestengt-følelsen. Jeg får høretelefoner på øret og velger NRK P1. Regner med jeg vil få høre "den beste dagen" med Marit Larsen mens jeg sendes gjennom linsene.

På retur fra sykehuset stikker jeg innom frisøren min på Majorstua med 3 musikkmikser jeg har satt sammen i løpet av helga, en CD med Eurovision-låter, en med gode gamle hits, og en popmiks av mer oppdatert merke. Dette gjør jeg av ren menneskelighet, for TENK å måtte høre på den samme musikken dag ut og dag inn! Det er jo mishandling! Frisøren smekker den første CDen i spilleren, og betaler meg ved å gi bustene mine en kjapp overhaling, og vips så ble en "bad hair day" til en betraktelig bedre hårdag. Fint med god gammeldags byttehandel innimellom!

Jeg holdt nesten på å glemme brevet til to av niesene mine. Jeg har skrevet noen ord sammen med autograferte bilder - seks av venninnene deres har ønsket seg bilder av "popstjerne-tanta" - og derved må jeg jo fikse og ordne litt for mine små ambassadører. Jeg ser dem i påsken, men det er alltid koselig å få spennende brev i posten. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et kort eller et brev. Sukk, nostalgi.

(Foto: Johs Bøe)

En god venninne av meg og jeg har laget oss et herlig "jobbeforum" sammen. Vi sitter sammen på kafé, hun med sitt bokprosjekt, og jeg med min doktorgradsavhandling. I dag sitter vi på Colletts Café fra kl.12.00 og til så lenge vi orker. Vi tar først en kaffe og oppsummerer livet siden sist, i dag med konklusjonen "Magic Muß Sein!", deretter jobber vi konsentrert med hvert vårt prosjekt side ved side, bare avbrutt av sen lunsj i 15-tiden. Og... kanskje avrunder vi med en halvliter ved 19-tiden. Jeg får makk av å sitte hjemme alene og jobbe med dette skriveprosjektet; en doktorgrad er en "STOR sak", ikke bare på papiret. Jeg er av den typen som må ha litt miljø rundt meg med folk, bakgrunnsmusikk, hyggestøy og klirring i kopper. Jobber jeg hjemme finkjemmer jeg leiligheten etter distraksjoner, og har vel aldri hatt det mer rent og ryddig som nå når det egentlig er andre ting jeg burde prioritere. Selv støvtørking av duppeditter blir überfestlig. Café-forumet er sånn sett blitt den perfekte løsningen for meg. Også er det ekstra hyggelig å gjøre dette sammen med en venninne.

Straks jeg kommer inn porten til bakgården møter jeg naboene som skal ut på kveldstur og lufte den lille snåle bikkja. Jeg smiler litt for meg selv, for det er denne stuttbeinte pelskladasken som pistrer og piper hver gang jeg setter i gang med sangøvelsene mine. Enten er det solidaritets-piping eller ekstatisk gledes-piping, men mest sannsynlig er det tortur-piping. Jeg mistenker også dette naboparet for å være de to som underholder hele oppgangen med høylytt sex til alle døgnets tider. Jeg har ikke målt utslagene på Richters skala ennå (det pleier å gå fort unna så jeg rekker aldri å få satt opp måleutstyret jeg har i kjøkkenskuffen:), men det er ikke så nøye så lenge veggene i leiligheten holder stand.

Jeg spiser kyllinggryte og knaster i vei på maskinen. Jeg må sende mail til Erik på booking, det er en del uavklarte konsertdatoer utover våren og sommeren. Jeg må kjøpe den billetten til Irland før prisene går i taket. Jeg må betale regningen til rørleggeren som var her og staket opp rørene mine (... nei, i vasken! Fysj - for noen tanker du har!!!) Facebook-runden går sin gang, litt updates på TV, 21-nyhetene, sporten, jeg får "dagens bulletin" på telefon fra nord, og jeg skriver dette blogginnlegget og starter på et nytt om "Poetry - hitlåten som ikke får være en hitlåt". DA kommer jeg på at jeg er nesten ferdig med teksten til den ene av de tre nye låtskissene. Så da bruker jeg en liten time på den - klunker gjennom strofene på piano og gjør meg noen notater som jeg sannsynligvis kaster igjen. Klokka beveger seg mot 23:00 og det er tid for å slutte med "lydforurensning" i oppgangen. Folket skal få sove.

Kveldstankene kommer. Jeg skulle egentlig hatt et møte med en musikkbransjekar i dag, men avlyste da venninnen min og jeg bestemte oss for å jobbe. Prioriteringer. Det kan være det samme med når man møter hvem. Sjansene kommer uansett. "Sliding Doors" streifer hodet igjen, og jeg slår meg til ro med at de gode tingene kommer til oss før eller senere, det kan bare hende at våre små valg og underlige tilfeldigheter gjør at disse tingene må lete seg via noen omveier først.

Jeg leter fram papirene jeg skal ha med til økonomisk konsultasjon i morgen. Finanshodene skal hjelpe meg å "spre eggene i flere kurver" (jeg vet, DET også høres små-kinky ut), i stedet for å oppbevare alle eggene i en kurv. Dette snakket vi om sist, og jeg var veldig takknemlig for at de forklarte ting ut fra bilder og metaforer. Økonomiprat kan være dørgende kjedelig og inn i skogen kryptisk når de pusser fagspråket sitt på en kreativ musikersjel. Jeg kommer til å holde på mitt språk i morgen: eggene og kurvene:-)

*******

Mens tennene pusses og sminken fjernes tenker jeg over tre ting jeg er takknemlig for, tre ting jeg er fornøyd med ved dagens dont, og tre ting jeg ønsker hjelp til i tiden fremover. En smule selv-coaching er ikke å forakte. Det tikker inn en SMS mens jeg kler av meg: "Into The Dawn var på radio i etterniddag!". Ok, så legger jeg til en ting til som jeg er takknemlig for: at distriktsradioen spiller musikken min. Jeg stiller alarmen, slukker lyset og hengir meg til drømmeland. Mandag 11.4.2011 renner hvert øyeblikk over i tirsdag 12.

(Foto: Astrid Lunke)