Hvor innbitt vanedyr er mennesket?
Jeg byttet akkurat til Timeline-designet på Facebook, etter å ha vegret meg for det en stund. Før jeg trykket på den magiske knappen "Get Timeline" kikket jeg på venners Timeline-profiler, ladet meg med motstand, og konkluderte med at "nei, dette ser skikkelig uoversiktlig ut - jeg vil holde fast ved den profilen jeg har". Etter bare noen timer har jeg vennet meg til Timeline og lurer nå på hvorfor jeg hadde sånn motstand mot å endre noe jeg var blitt vant til? Er det sånn med oss alle, at vi er notoriske vanedyr som biter oss fast i det gode gamle så lenge vi kan?
Dette med vanedyr ligger kanskje i vårt DNA - mulig det ligger et "vane-gen" nedfelt i oss - noe som bare forsterkes gjennom at vi tvinges inn i rutiner fra vi er små. Klokka 8.30 ringer det inn til første time på skolen, deretter styres dagen av friminutter og skoletimer, faste plasser, håndsopprekning hvis vi vil si noe, samme antall brødskiver med samme pålegg i lunsjboksen. Skoleregimet tar vi med oss videre i arbeidslivet, noen lever med gjentakelse av de samme detaljene dag ut og dag inn - til og med i helgene legger vi inn rutiner der vi kan. Noen reiser på ferie til samme sted hvert år; hva blir da forskjellen på "hjemme" og "borte"? Blir det "truende" eller "slitsomt" å sette seg inn i et nytt sted, et nytt språk, en ny kultur, en fremmed valuta? Er det "skummelt" å dra på impuls til en eller annen by som ikke er på hovedstadkartet i Europa, osv? Det finnes trygghet i rutiner, men blir det ikke litt kjedelig og lite utfordrende i lengden? Kan det å hele tiden velge trygge kjente rammer virke direkte begrensende (i betydningen "skadelig") på mennesker? Hvor mye verdi har denne type trygghet - egentlig? Jeg undres...
Tid for risengrynsgrøt, det er jo lørdag!
Mange spørsmål melder seg, men jeg skal ikke havne langt ut i selvutviklingsmodus denne gangen. Tenkte bare å kjenne etter om jeg vet om noen flere slike vanescenarier hvor jeg selv "går i baret". Jeg er nok en balansert blanding av trygghetssøkende og eventyrlysten - men har noen vanedyr-vaner som gir utslag på nerdebarometeret. Vi kan jo f.eks. ta scenariet "sitteplasser". Uten å tenke over det velger jeg alltid flysete nummer 17F hvis det er ledig, alternativet er 22F, uansett er F tingen (vindusplass med utsikt mot høyre). På kino liker jeg å velge seter som er litt til venstre for midt på og 2/3-del bakover i salen (litt lengre bak enn midten). Når jeg sitter på min stamkafé (dette med "stamsteder" er også vanedyradferd) liker jeg å sitte ved det samme bordet i hjørnet, og jeg liker å ha ryggen mot veggen så jeg kan se utover lokalet. Dersom det allerede sitter noen ved favorittbordet kjenner jeg heldigvis ingen sykelig trang til å simulere Tourettes foran dem i håp om at de skal skremmes til å forlate. Jeg klarer fint å sitte ved et annet bord. All denne vanedannelsen får meg til å lure på om det er noe alle gjør helt automatisk, eller om det ligger noen sterkere føringer der? Er det jeg som er rar, eller er verden like rar?
En tid hadde jeg det med å alltid ville gå på venstresiden av den jeg gikk sammen med nedover gaten. Hvis jeg fikk "høyreposisjonen" smatt jeg over til venstresiden sånn at sidemannen pratet et halvt minutt ut i løse lufta til høyre for seg før han oppdaget at jeg plutselig befant meg på venstresiden. Denne vanen/uvanen har jeg leende tatt meg selv i flere ganger og fant til slutt ut at høyre var like bra som venstre. Godt å bryte mønstre. Det kjennes godt. Trenger det virkelig å være så tungt å si farvel til "en gammel venn"?
En "gammel venn" kan fort bli en tvangstrøye.
Mønstre er flotte å se på, men av og til kjennes det nødvendig å bryte dem. Jeg tror ikke det er sunt å stivne i mønstre, og jo flere inngåtte spor man gir etter for - jo flere mønstre går man seg fast i. Til slutt henger man i garnet og dingler og kommer ikke noe sted. DN.no skriver om ledere som ikke når toppsjefstillinger av nettopp denne grunn: de er blitt "vanedyr" og tar avgjørelser "som de pleier". Suksessrike ledere kjennetegnes ved at de endrer sin beslutningsstil raskt etterhvert som de stiger i gradene. Vi skal altså ikke være så redd for forandring - forandring ansporer til utvikling; ved å være villige til å forandre på noe lar vi forbedringspotensialet i oss få litt spillerom.
Trykker du ofte "like" fordi det også er blitt en vane?
*******
